Olav var Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069.

I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene.

Olaf III of Norway (c. 1050-Håkeby, 1093), also known as Olaf Haraldsson (son of Harald) and Olav Kyrre (the peaceful or silent), was king of Norway from 1067 until his death in 1093. During his reign the nation experienced a rare extended period of peace.

1050 - 23 Sep 1093

OCCUPATION: Konge 1067-93

BIRTH: 1050

DEATH: 23 Sep 1093, Hakeby, Tanum, Bohuslän, Sverige

BURIAL: Kristkirken, Nidaros

Father: Harald III Sigurdsson HARDRÅDE

Mother: Tora Torbergsdatter GISKE

Family 1 : Ingrid Svendsdatter QUE

MARRIAGE: 1067, (1070 ?)

Family 2 : Thora JONSDATTER

Family 3 : Tora RAGNVALDSDOTTER

+Magnus III Olavsson BARFOT

Kilde: nermo.org

Olaf III of Norway (c. 1050 – 1093), also known as Olaf Haraldsson (son of Harald) and Olav Kyrre (the peaceful or silent), was king of NorwayNorway

Norway , officially the Kingdom of Norway, is a country in Northern Europe occupying the western portion of the Scandinavian Peninsula, as well as Jan Mayen and the Arctic archipelago of Svalbard under the Spitsbergen Treaty...

from 1067 until his death in 1093 in Håkeby. During his reign the nation experienced a rare extended period of peace.
A son of King Harald HardrådeHarald III of Norway

Harald Sigurdsson , later given the epithet Hardrada was the king of Norway from 1047 until 1066. He also claimed to be the King of Denmark until 1064, often defeating King Sweyn's army and forcing him to leave the country...

and Tora TorbergsdatterTora Torbergsdatter
Tora Torbergsdatter, , was a Norwegian royal consort. She was the second spouse of King Harald Hardrada.Tora Torbergsdatter belonged to the powerful Norwegian Giske family...

, Olaf took part in VikingViking

A Viking is one of the Norse explorers, warriors, merchants, and pirates who raided and colonized wide areas of Europe from the late eighth to the early eleventh century. These Norsemen used their famed longships to travel as far east as Constantinople and the Volga River in Russia, and as far...

invasion of England in 1066 and may have fought in the Battle of Stamford BridgeBattle of Stamford Bridge
The Battle of Stamford Bridge took place at the village of Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire in England on 25 September 1066. This was shortly after an invading Norwegian army under King Harald Hardråde defeated the army of the northern earls Edwin of Mercia and Morcar of Northumbria at...

. After his father fell in the battle, which marked the end of the Viking era, Olaf shared the kingdom with his brother Magnus IIMagnus II of Norway

Magnus II , son of Harald Sigurdsson, was king of Norway from 1066 until 1069.-Magnus' expedition to the west:In the late 1050s Magnus led an expedition to the west, to the Northern Isles, the Hebrides, and the Irish Sea. This expedition is only attested in contemporaneous non-Scandinavian sources...

(Magnus Haraldsson) from 1067 until Magnus' death in 1069, when Olaf became sole ruler of Norway.
Olaf made peace with William the Conqueror of EnglandEngland

England is a country that is part of the United Kingdom. It shares land borders with Scotland to the north and Wales to the west; the Irish Sea is to the north west, the Celtic Sea to the south west and the North Sea to the east, with the English Channel to the south separating it from continental...

. He also made peace with Svend Estridsen of Denmark, who held a claim to the throne, and married his daughter Ingerid. The marriage did not produce any children. However, his successor Magnus IIIMagnus III of Norway

Magnus Barefoot son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102...

, nicknamed Magnus Berrføtt (Magnus Barefoot), was a bastard son of Olaf's.

Olaf is said to have to founded the city of Bergen in 1070. An abstract equestrian statue of Olaf Kyrre was placed in Bergen in 1998.

Olaf was the first Norwegian king who learned how to read and write. He strengthened the power of the king and instituted the system of guilds in Norway. Also, the Norwegian law (Gulatingsloven) was probably put in writing for the first time during his reign. Olaf improved relations with the popePope

The pope is the Bishop of Rome and, as such, is leader of the worldwide Catholic Church...

and founded dioceses and churches in Bergen en Nidaros (TrondheimTrondheim
is a city and municipality in Sør-Trøndelag county, Norway. The city of Trondheim was established as a municipality on 1 January 1838...

). He was buried at Nidaros.

Around 1225, Snorri SturlusonSnorri Sturluson

Snorri Sturluson was an Icelandic historian, poet and politician. He was twice elected lawspeaker at the Icelandic parliament, the Althing...

wrote a saga about Olaf in the HeimskringlaHeimskringla
Heimskringla is the best known of the Old Norse kings' sagas. It was written in Old Norse in Iceland by the poet and historian Snorri Sturluson ca. 1230...

, a history of the kings of Norway.

King of Norway Olav III Haraldsson Kyrre "the Peaceful"

NBL-artikkel)
Forfatter: Claus Krag

Olav 3 Haraldsson Kyrre, død 22. september 1093, dødssted Haukbø i Ranrike (nå Håkeby i Tanums kommun, Sverige), begr. i Kristkirken i Nidaros, Født ca. 1050; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent. Konge. Foreldre: Kong Harald 3 Hardråde (1015\endash 66) og Tora Torbergsdatter (f. 1024). Gift med Ingerid Svendsdatter, datter av den danske kongen Svend Estridsen (ca. 1020\endash 1076); frilleforhold til Tora Arnesdatter. Datterdatters sønn av Erling Skjalgsson (død 1027); nevø (halvbrors sønn) av kong Olav 2 Haraldsson den hellige (995\endash 1030); bror av kong Magnus 2 Haraldsson (1049\endash 1069); far til kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073\endash 1103); farbror til kong Håkon Magnusson Toresfostre (1069\endash 95).

Under Olav Kyrres regjering fant det sted en nasjonal konsolidering av det norske kongedømmet. Frem til 1030-årene hadde danske konger gang på gang prøvd å gjøre seg gjeldende også i Norge. Etter 1040 hadde de norske kongene Magnus den gode og Harald Hardråde, Olavs umiddelbare forgjengere på tronen, forsøkt å hevde den norske kongens makt i Danmark. Begge deler innebar at Danmark og Norge på mange måter fremdeles utgjorde én politisk sfære. Dette endret seg under Olav. Han gav avkall på enhver offensiv i utenrikspolitikken og trygget isteden Norge som eget rike gjennom avtaler og ekteskapsforbindelser. Innenlands la han vekt på å bygge ut kirkeorganisasjonen og modernisere kongedømmet. Det siste førte bl.a. til omorganisering av hirden og til tiltak for at viktige byer, særlig Bergen, skulle kunne fungere bedre som kongelig residens og som bispesete. Olavs fredelige regjering gav ham tilnavnet kyrri, den rolige; et annet tilnavn var bóndi (bonde).

Men det at Olavs regjering var så fredelig, førte samtidig til at hirdskaldene, som fortrinnsvis diktet om krigerske bedrifter, fant lite stoff til kvadene sine. Det igjen fikk følger for sagatradisjonen om Olav, som er uvanlig mager. Snorre har ikke mer å si om hans 26-årige regjering enn at det blir et par trykksider, mens de 10 etterfølgende årene til sønnen Magnus Berrføtt vies en omtale av mange ganger dette omfanget.

Det første sagaene beretter om Olav, er at han sammen med sin eldre bror Magnus var med faren Harald Hardråde i slaget ved Niså i Halland 1062; men ingen av skaldekvadene bekrefter dette. Derimot er det på det rene at han i 16-årsalderen var med faren til England 1066. Under slaget ved Stamford Bridge 25. september oppholdt han seg imidlertid ved skipene og deltok ikke i selve kamphandlingene. Etter nederlaget seilte han og restene av den norske angrepsstyrken tilbake til Orknøyene, hvor de overvintret. Returen til Norge skjedde sommeren 1067.

Ved tilbakekomsten ble Olav tatt til konge ved siden av broren Magnus, som var blitt konge året før da krigstoget til England ble innledet. Visstnok fikk Olav et særlig ansvar for Viken (kystområdene i Sørøst-Norge), mens Magnus satt med områdene lenger nord og vest. Samkongedømmet varte imidlertid bare til 1069, da Magnus døde av sykdom.

Det alvorlige nederlaget Harald Hardråde og nordmennene hadde lidd 1066, fristet den danske kongen, Svend Estridsen, til å forberede et angrep på Norge. Svend følte seg ikke lenger bundet av våpenhvileavtalen som var inngått med Harald Hardråde 1064, siden den bare skulle ha gyldighet for de to kongenes egen levetid. Det ble imidlertid ikke noe av angrepet. Olav og Magnus mobiliserte den norske leidangsflåten til forsvar, og Svend bestemte seg isteden for å satse på fremtidige muligheter i England. Der var det betydelig uro i områdene i nord, som hadde en omfattende dansk bosetning. Med slike planer hadde Svend fordel av å ha ryggen fri hjemme, og han og de to norske kongene sluttet en varig fred 1068. Olav ektet samtidig Svends datter Ingerid, og litt senere ble Olavs halvsøster gift med Svends sønn Oluf, som senere ble dansk konge. Selv om det ikke ble noe av Svends angrep på England heller, bestod freden mellom Danmark og Norge.

Som konge brøt Olav med farens linje også i forholdet til kirken. Harald Hardråde hadde viklet seg inn i en vedvarende konflikt med erkebiskopen av Hamburg/Bremen om erkebiskopens myndighet over den norske kirken. Olav anerkjente denne myndigheten fullt ut. Politiske hensyn kan være en tilstrekkelig forklaring på den forsonlige holdningen. Men i tillegg hadde nok en oppriktig fromhet hos kongen sin betydning. En engelsk forfatter, Simeon av Durham, gjengir beretningen til en engelsk prior som besøkte Olav omkring 1070. Han kunne fortelle at kongen hadde lært seg å lese \endash dvs. lese latin \endash og at han satte pris på å assistere ved gudstjenesten.

Det er bevart et brev pave Gregor 7 sendte til Olav Kyrre som norsk konge 1078. I brevet ber paven kongen om å sende "unge og ættstore menn" fra Norge til Vatikanet slik at de kan få opplæring som kirkeledere. Samtidig formaner paven innstendig den norske kongen om ikke å støtte brødrene til den danske kongen Harald Hen, som ville bli brorens medkonger, og som etter det paven visste hadde vendt seg til den norske kongen om støtte. Olav fulgte pavens oppfordring på dette punktet, mens vi ikke kan se at planen om opplæring av nordmenn ved pavehoffet ble satt ut i livet.

Olav var opptatt av kirkeorganisasjonen. Frem til hans tid hadde biskopene utgjort en del av kongens hird og reist med ham rundt i landet for å ta seg av de kirkelige anliggendene mens kongen besørget verdslige saker. Så sent som i 1070-årene betoner Adam av Bremen denne mangelen på fasthet i ordningen av de norske bispedømmene. Men ikke lenge etter må det ha skjedd en forandring. Det ble opprettet bispedømmer med faste grenser, svarende til lagdømmene Frostatingslagen, Gulatingslagen og Borgartingslagen\endash Eidsivatingslagen. Biskopene fikk fast residens i Oslo, Nidaros og Bergen (reell residens, med Selja som offisielt bispesete til 1170). Videre tok kongen initiativ til bygging av biskopskirker ("Kristkirker") i Bergen og Nidaros; begge var steinkirker. Omtrent samtidig (eller noe senere) ble også de første benediktinerklostrene grunnlagt ved bispesetene for å styrke de geistlige miljøene rundt biskopene.

Mye tyder på at det var under Olavs regjering man begynte å skriftfeste landskapslovene i større omfang. Om kongen var direkte involvert i et slikt tiltak, kan derimot være mer usikkert. En viss modernisering av hirden, så den mer fikk et hoffpreg, blir også gjerne knyttet til Olavs navn. Det var kanskje under ham at det ble opprettet en ny og høyere rangklasse i hirden, de såkalte skutilsveinene. Navnet hadde sammenheng med et angelsaksisk ord for "fat", og skutilsveinene, ledet av en drottsete, fikk ansvar for kongens "sivile" husholdning, bl.a. oppvartningen ved kongens bord. Videre skal Olav ha innredet kongehallen på en ny måte og innført den skikken at gulvet ble strødd både sommer og vinter. Sagaene forteller også at han regulerte størrelsen på hirden.

Sagaene tegner et konvensjonelt bilde av Olav Kyrres gode utseende så vel som av hans vennlighet og høviske væremåte \endash dette åpenbart for å nedtone at han også hadde visse mangler som konge. Han skal særlig ha vært fåmælt og talte nødig til forsamlinger. Derfor lot han gjerne sin fremste rådgiver, engelskmannen Skule (som hadde fulgt med nordmennene på tilbaketoget fra England 1066), opptre som talsmann på tingsamlinger og hirdmøter.

Olav Kyrre døde av sykdom høsten 1093 og ble etterfulgt som konge av sønnen Magnus Berrføtt. Liket ble ført til Nidaros og gravlagt i Kristkirken, hvor også farbroren Olav den helliges lik befant seg.

------------------------------------------------ Kong Olav III Haraldson Kyrre. Født omkring 1050. Død 22.09.1093 i Håkeby, Tanum, Bohuslän. Han var sønn av Kong Harald III Sigurdson Hardråde. Født 1015. Død 25.09.1066 ved Stanford Bridge, og Tora Torbergsdatter Giske. Født omkring 1025.

Olav hadde sammen med Tora Ragnvaldsdatter???. Født mellom 1040 og 1050, sønnen:

1. Kong Magnus III Olavson Berrføtt. Født omkring 1073. Død 24.08.1103 i Ulster, Irland.

Olav var Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069. I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga <96. Harald Gudineson ga Olav, sønn til kong Harald Sigurdson, lov til å fare bort med det mannskapet som var der hos ham og ikke hadde falt i kampen. ....

98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.

Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - sa han, Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdson) og hertug Skule.>

Fra Snorre Sturlason: Olav Kyrres saga: <1. Olav var konge alene over Norge etterat hans bror Magnus var død. Olav var en storvoksen og velvoksen mann. Det sier alle folk at ingen har sett en mann med et fagrere eller verdigere utseende. Han hadde silkegult hår som falt riktig vakkert, lys lett, vakre øyne og velvoksne lemmer; han var for det meste fåmælt og ingen taler på tingene; i drikkelag var han glad, drakk gjerne, pratsom, blidmælt og fredsommelig så lenge han styrte riket. Det nevner Stein Herdison:

Trønders sverddjerve fyrste tenker med klokskap å legge fred i landene sine. Godt liker mennene dette. Folket gleder seg over at anglers fiende tvinger til fred sine tegner med fasthet. Født under solen.

2. Det var gammel skikk i Norge at høgsetet til kongen var midt på langpallen, og øl ble båret omkring ilden. Men kong Olav var den første som lot gjøre høgsetet på høgpallen, som gikk tvert over stua. Han var også den første som lot gjøre ovnstuer og strødde gulvet både vinter og sommer. I kong Olavs dager vokste kjøpstedene sterkt i Norge, og noen ble grunnlagt da. Kong Olav grunnla en kjøpstad i Bergen. Der var det snart mange rike menn som slo seg ned, og kjøpmenn fra andre land seilte dit. Der la han grunnvollen til Kristkirken, den store steinkirken; av den ble det bare lite ferdig, men han bygde ferdig trekirken. Kong Olav lot sette Mikla-gilde (Det store gildet) i Nidaros, og mange andre gilder i kjøpstedene, før var det omgangsdrikkelag der. Da var Bøyarbot () den store gildeklokken i Nidaros. Gildebrødrene lot bygge Margretakirken der, en steinkirke.

I kong Olavs dager ble sammenskuddslag og gravøl vanlige i kjøpstedene, og da tok folk til med nye kledeskikker; de hadde staselige bukser som ble snørt til benet. Noen spente gullringer om leggene på seg. Da brukte folk lange kjortler med snøring på sidene og ermer som var fem alen lange, og så trange at de måtte dra dem på med et band og legge dem i rynker helt opp til akslene. De hadde høye sko, som alle var silkesømmet og stundom gull-lagt. Mange andre underlige moter var det også da.>

Ideen om et engelsk-skandinavisk Nordsjørike døde ikke med Harald Hardråde. Både Svein Estridson og hans sønn Knut den Hellige - den siste så sent som på 1080-tallet - hadde planer om og gjorde forberedelser til erobring av England, et foretak også Olav Kyrre var engasjert i, men uten at det kom til noe resultat. Etter slaget ved Hastings to uker etter Harald Hardrådes fall, var denne ideen i realiteten en fiksjon. Hertug Vilhelm av Normandies erobring rev England løs fra den tradisjonelle nordsjøforbindelsen med Skandinavia og knyttet riket nærmere til kontinentet.

Olav Kyrre sikret sin 27 år lange fredsperiode gjennom å fornye fredsavtalen med Svein Estridson i 1068, og freden ble styrket og garantert gjennom ekteskapsforbindelser, blant annet mellom Olav og Sveins datter. Olavs tid var i den grad preget av fredelig samkvem med omverdenen at sagaforfatterne, som først og fremst var opptatt av kongenes krigerske bedrifter, avspiste ham med et par sider i sine kongesagaer.

Han fikk navnet (den fredelige), fordi han styrte mildt og gjorde meget godt for landet. I hans tid hadde kristendkommen fremgang. Det ble bygget kirker, faste bispeseter ble opprettet og geistligheten ble aktet.

Olav anla Bergen omkring 1070-75.

Han døde på kongsgården Håkeby i Tanum i det nordlige Båhuslen, men liket ble ført til Nidaros og begravd der.

Fra Snorre Sturlason: Olav Kyrres saga: <8. Kong Olav satt ofte på landet på de storgårdene som han eide. Da han var øst i Ranrike på gården sin Haukbø (nå Håkeby i Tanum, nordlig i Båhuslen), fikk han en sykdom som førte ham til døden. Da hadde han vært konge i Norge i 26 år, han ble tatt til konge ett år etterat kong Harald hadde falt. Kong Olavs lik ble flyttet nord til Nidaros og jordet i Kristkirken, som han selv hadde latt bygge. Han var en særlig vennesæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.> 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, avsnitt 96, 98; Olav Kyrres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81. Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 791. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Kyrre
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_III_Kyrre
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Gå til: navigasjon, søk Olav III Kyrre Konge av Norge
Navn: Olav Haraldsson Regjeringstid: 1067–1093 Født: ca. 1050 Død: 1093, Håkeby, Tanum Foreldre: Harald Hardråde og Tora Torbergsdatter Ektefelle?(r): Ingrid Sveinsdatter, datter av kong Svein av Danmark Barn: Magnus

Olav Kyrre var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Litteratur [rediger]
lav Haraldsson Kyrre (den stillsamme[1]; även känd som Olav bonde och i historielitteratur som Olav III), född cirka 1050, död 1093 av sjukdom i Håkeby i bohuslänska Tanum, begravd i Nidaros (nuvarande Trondheim), son till Harald Hårdråde, var kung av Norge från 1067 till sin död. Han fick sitt tillnamn Kyrre eftersom han inte förde några krig och inte uträttade några stordåd. Under hans regeringstid ökade handeln i Norge. Hans korta saga i Heimskringla slutar: "Han var en mycket omtyckt kung och Norge hade blivit mycket rikare och fått större heder under hans välde." Olav Kyrre var gift med Ingrid Svensdotter dotter till den danske kungen Sven Estridsson. Kyrre fick sonen Magnus med Tora Joansdotter. Magnus, som kom att kallas "barfot", blev hans efterträdare, tillsammans med kusinen Hakon Magnusson kallad "toresfostre". Olav Kyrre räknas som den norska staden Bergens grundläggare.

BIOGRAFI:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Litteratur

Norges konge 1066 - 1093
Konge av Norge 1067 - 1093. Kyrre = den rolige (fred og gode tider i Norge). Hadde ogsp tilnavnet Bonde, side han likte å sitte på gården sin.
Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.
1067-93 talet
1067-93 talet
Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Olav 3 Kyrre, ble konge 1066 sammen med. broren Magnus, enekonge fra 1069. Tilnavnet betyr «den fredelige». I hans regjeringstid opplevde landet rik konomisk fremgang.

Gift med
Þóra (Thora) Ragnvaldsdóttir, född cirka 1045 i Godøy, Møre og Romsdal, Norge, död 1090 i Godøy, Møre og Romsdal, Norge.

Barn:
Magnus III "Barfot" Olavsson, född cirka 1073, död 1103-08-24